Stisykling med skylapper på

Vi må ikke bare tåle at det stilles spørsmål ved syklinga vår - vi må også ta enda større ansvar for den. Det knytter seg til både slitasje og vår oppførsel på stien.
Kanskje skulle vi begynt med å slette alle lokale Strava-segmenter?

På jakt etter KOMen

Det pågår en heftig diskusjon om stor slitasje på Ti på Topp-stiene. Noen grunneiere truer med å pælme ut alt og alle, og stenge adkomsten. Dette er like forutsigbart som at høsten kommer hvert år, det urovekkende er at det hele blir mer intens for hvert år. Konfliktnivået øker.

Kjenner du deg igjen?

I skyggen av denne diskusjonen ulmer debatten og irritasjonen om også den slitasjen vi syklister påfører terrenget. Dels fordi den selvsagt er reell - dels fordi den bygger på manglende kunnskap og misforståelser.

På en av de mest populære lokale stiene har en irritert grunneier brukt motorsaga for å legge fire gigantiske trestammer tvers over stien. En sti der jeg aldri har sett en fotgjenger - en sti som gror igjen uten syklister - en sti der nær 100 prosent av syklinga skjer oppover, og det knapt finnes erosjon.
En komplett irrasjonell handling basert på manglende kunnskap, kanskje er det faenskap - men trolig skjer det også på grunn av årelang irritasjon.

I går ettermiddag møtte vi ei godt voksen dame, på tur på sin lokale sti i Straumsbukta. Sprek til beins, kledd i refleksvest for å synes. Hun var bunnløst fortvilet, og tryglet om vi kunne videreformidle til sykkelmiljøet den enorme frykten hun opplevde når syklister to ganger de siste dagene hadde kommet som skutt ut av skogen. Uten brems eller signal - og bare dundret på videre. Som om hun ikke var der.
Med hjertebank stod hun igjen, på stien som hun har brukt siden sin barndom og som er så viktig også for hennes livskvalitet og naturopplevelse.
Vel la hun også til, at de aller fleste syklistene tar hensyn. Dog: Hun beskriver nok en utvikling som bør uroe oss. For gleden av å bruke stien skal være like selvsagt for henne, som for alle andre.

Det er garantert ikke bare på grunn av jakta at elgjegerne i Straumsbukta har brukt den som anledning til å slenge oss ut av terrenget for en periode.
Vi er skogens harde trafikanter.

Harde trafikanter

Mange gjør mye for å komme slikt i møte på en proaktiv måte. NOTS er helt i front, de tar gode initiativ og inspirerer til lokalt stivett og stibygging. Andre steder har private krefter lagt ned hundrevis av dugnadstimer og tusenvis av kroner, som i Straumsbuka, enkeltstier på Tromsøya, over Solligården og på Rundfjellet. For å nevne noen.
Det er likevel ikke nok, når antallet på to grovmønstrede hjul ute i marka vokser sterkt og syklene er blitt så sykt bra at "alle" kan leke seg i stor fart på steder der det for få år siden ikke var et sykkelspor å se.

Fordi vi ikke kan bygge sykkelstier og klopper overalt, må hver enkelt av oss ta et større ansvar. Og vi må utfordre hverandre på dette.

Gode stivettregler fra NOTS finner du her.
...og allemannspliktene har de fleste av oss godt av å lese

Presset på stien øker, men vi sykler med skylapper på.
Vi tråkker opp nye myrhull og sladder oss med låst bakhjul gjennom større og større svinger. Verst er det der vi drar opp grusen på en sti som renner rett ned: Regn- og smeltavann får fritt spillerom. Til slutt er det ei brei gate eller renne av gjørme - eller bare stein, fordi grusen og torva ligger samlet i bunn av stien.

Og når vi også presser sesongen stadig lenger, i begge ender, går det fort ut over ikke bare den stien vi er så glad i, men også vårt generelle omdømme.

Bloggeren selv - også en synder

Jeg er blant dem som synder på alle områder - så jeg går på ingen måter fri. Bare så det er sagt. Jeg har helt unødvendig skadet stien med låst bakhjul og dratt meg gjennom myrhull på de våteste dagene.

Så når jeg møter en tverr grunneier på Håkøya, som er bekymret for at vi skal maltraktere den lokale myrperlen han har utenfor huset, så må jeg forstå hans bekymring. Der og da er det ikke rom for å legge inn så mye fornuft eller invitere til dialog.

Det er her vi må ta et enda større ansvar. I første omgang kan vi rett og slett slutte å bruke de mest sårbare stiene.
Ørnfløya på Brensholmen er en sånn. Og andre stier i dette området. De er lokale fristelser fordi det er tidligere snøfritt her enn andre steder - men nettopp derfor: Fordi de frister til stisykling i et ekstremt sårbart område, på en tid av året da vi bør holde oss unna stien.
Det er stier i dette området det henvises til i illustrasjonen øverst i innlegget.

Selvsagt må vi slutte å låse bakhjulet, også når stien er tørr. Og vi kan gå over, eller rundt, de verste gjørmehullene - heller enn å spøle dem opp.
Vi kan slutte å konkurrere mot hverandre på stier der andre ferdes, og vi må bremse opp når andre folk er på stien.
Og det er helt åpenbart at vi ikke skal gi full gass gjennom uoversiktlige svinger.

Men kanskje viktigst: Vi kan gjøre det som gjengen i Straumsbukta har vært foregangsmenn for: Ta initiativ mot lokale grunneiere for å gi et bidrag til stien. Skape forståelse, gjennom dialog. Stille opp med sag, drill og spade for å kloppe. Det krever noen timer innsats for oss, men det betaler seg tilbake. I form av respekt for hverandre - i form av stier som varer.
NOTS hjelper til med gode tips om hvordan gå frem.

Det hjelper selvsagt også å holde seg i skinnet på de mest sårbare dagene og å spre belastningen.
Vil du lese mer om sykling og slitasje på stien, er denne verdt lesinga.

Vi er kommet i dialog på Håkøya, og håper det det skal gi resultater for alle

Mange vil oppfatte at jeg fyller på med ammunisjon til de som ønsker oss vekk fra stien. Vel; selv om noen opplever oss som et fremmedelement, tror jeg de fleste synes det er helt ok at vi deler stien med dem. Så drit i å være redd for debatten.
Den trenger vi!
Jeg ser og hører stadig oftere at vi presser oss forbi yttergrensene for hva som er greit. Både når det gjelder slitasje og fart.

På Håkøya er vi i dialog med både den nevnte grunneieren og flere andre. I første omgang er målsetningen å gi et bidrag der både Ti på Topp, andre turgåere, ridende og stisyklister har slitt mest.
Gjør vi ikke det, må vi tåle at motstanden mot oss vokser seg enda sterkere. Lykkes vi, vil det trolig åpne seg nye muligheter.

 For det er jo sånn vi vil ha det

Xtrem råskap - Xtremt vennskap

Det kjipeste med Skaidi Xtreme er ikke alle de vonde bakkene, all den bunnløse gjørma eller alle de vilt tekniske partiene som pusher frykten. Det kjipeste er at det er et helt år til neste gang.

Hva er det med dette rittet, som i mot alle odds og i mot hele hovedstrømmen styrker sin posisjon år for år? Som øker deltakerantallet, der andre stuper og må avlyse. Som høster lovord hos alle som snakker om terrengsykling med startnummer på. Fra nord til sør - og ut i Europa. Som ikke arrangeres der folk flest bor, men på et sted der nærmeste sykkelmiljø er en times kjøring unna.
Et ritt som de fleste av oss må reise i mange timer til - vi, vi starter vår reise to dager før.

Sjekk bankettfilmen til årets Skaidi Xtreme her.

Bedre kan det ikke bli

Skaidi Xtreme har knekt en egentlig utrolig enkel kode. De lar vennskap, vertsskap og trivsel være rammen om alt de gjør. Dette er så sterkt, at når du spytter blod, lungene er most og beina fylt med syre der ute på Skaidi-vidda; ja, så bæres du også der ute frem av fellesskapet.
Selv når du er helt alene, med bare din egen smerte.

Her kan du lese mer om det helt unike konseptet som møter deg i Skaidi.

Når du pakker dette inn i et proft arrangement og ei løype som er noe helt utenom det vanlige. Ei løype som får deg til å elske gjørme og røffe opp- og nedkjøringer - som du kan snakke om hele kvelden og også de neste dagene. Med alle som er der og alle som skulle ønske de var der. Da har du et produkt som veldig få andre har.
Slagordet "raw, rough, real" er virkelig treffende.

Takk for et helvetes ritt - les om dette her

Du hentes og kjøres tilbake til Hurtigruta i buss, alt inkludert i startavgiften - og den alltid smørblide buss-sjåfør Gunnar Høynes hadde også i år tatt ei hel uke fri for å jobbe dugnad.

 Susanne - oppe tidlig og sent - hun dama som aldri kan gjøre nok for at det skal bli maksimalt hyggelig for deg.

Vertsskapet yter så mye service at man nesten blir flau

Det er selvsagt heller ikke uvesentlig, men utgjør også en forskjell, at du får enormt mye igjen for påmeldingspengene. I form av lokal mat, sosiale opplevelser og en stemning som fester seg i kroppen.
Og er du blant de hundre første som melder seg på, får du verdens tøffeste sykkeltrøye med på kjøpet.

I dagene før rittet serveres lokale opplevelser; i år gikk hovedturen med sykkel og buss til Nordkapp-platået. Der isen brytes og praten flyter like godt og naturlig mellom en verdensstjerne og en nybegynner der ingen av de to egentlig vet hva han/hun er påmeldt til, som mellom knivskarpe konkurrenter.
Det samme kvelden før dagen, på en helt egen løperkveld - under åpen himmel i skarp høstluft, med lokal trubadur og (selvsagt) enda mer lokal mat.

Og etter målgang er det bankett (med det ypperste av lokal mat, selvsagt), til langt ut i morgentimene, som er så fulltegnet at ikke alle får plass.

Man kan heller aldri la være å nevne den fantastiske gjengen fra Hammerfest Sykkelklubb: Ledet an av verdens mest energiske ektepar Susanne og Odd-Peder - men også av Øyvind, Joachim og alle de andre som jeg ikke kan navnene på. De holder stålkontrollert i hver sin tråd og alle vil deg bare alt godt. Hele tiden.

 Dagen før dagen, felles tur og lunsj med reindrifta. Goooood stemning.

 Lokal mat - og bålkaffe

I sum blir det en opplevelse som ikke bare blir et årets høydepunkt, men også et avhengighetsforhold.
340 dager igjen...

Vi reiser med Hurtigruten. Opp torsdag og hjem søndag - det gir opplevelsen og vennskapet, en ekstra dimensjon. PS! Harstadværingene var slitne, og sov da bildet ble tatt - på tidlig ettermiddag.

 Litt krasjing hører med - det gikk bra

 Stjernene kjører sykkelskole for kidsa

 Debutant Audun Domås Pedersen er storfornøyd med opplevelsen

Kaldfornia Sykkelklubb langt fremme - Ole-Martin Pettersen

Hildegunn Gjertrud Hovdenak - råskap bak styret

 Løperkveld kvelden før dagen, med lokal trubadur, mat og drikke - og maks stemning

Sjefen sjøl, og rittets store inspirator; Alltid tilstedeværende Odd-Peder, setter alle inn i fryd og luner som venter i årets løype

Foto: Zbigniew "Ziggi" Wantuch, Frank Rune Isaksen, Pål Jakobsen

Elle-melle-stisykkel...

Jeg får mange spørsmål om hva slags stisykkel man bør velge. Ikke rart at folk spør: Det er fortsatt masse tid igjen av sesongen, og på denne tiden av året er det mulig å gjøre gode kjøp. Både nytt og brukt. Og utvalget er enorm.

En skikkelig sykkel gir bøtter av overskudd og livsglede

Jeg pleier å stille et eneste spørsmål tilbake:
Hva skal du hovedsakelig bruke sykkelen mest til og hvor?

Om du svarer ærlig på dette ene (todelte) spørsmålet, og ikke ut fra drømmer om hva du har sett i filmer eller andre råskinn prestere, så finner du raskt svaret.

For de aller fleste som spør meg, handler det om å finne en god stisykkel innenfor det eget budsjett tillater. En sykkel du kan bruke i hverdagen til å ha det skikkelig artig med. De fleste som spør, jakter en fulldemper.
Samtidig ønsker mange at den skal gi litt ekstra dersom man stiller til start i ritt.
Det er vel også i dette segmentet det er desidert mest å velge i.

Pris er nesten håpløst å si noe om, men forbered deg på femsifret om du jakter fulldemper. Hvor mange tusenlapper du klarer å legge på bordet, henger ofte sammen med hva du får igjen - men slettes ikke alltid.
Vær nøye om du velger brukt - ha gjerne med en "kjentmann".
Uansett: Dagens stisykler er av jevn, høy kvalitet. Det som skiller mye er utstyret som er plassert på ramma: dempere, gir, bremser.

Det er ekstra morsomt med en sykkel som kan brukes nesten overalt.

Selv har jeg i over ti år sverget til merket Trek, fordi de både passer meg perfekt og fordi jeg ikke har opplevd én eneste alvorlig feil. Men også fordi jeg har en lokal sykkelpusher som hjelper meg når jeg har spørsmål og trenger service.
Sånne ting er viktig, fordi en fulldempet sykkel er en såpass kostbar leke at man vil ha noe man stoler på og jeg ønsker bistand nært om jeg skulle trenge det.

I år sykler jeg på en 29 tommer Trek Fuel EX 9.8, med 130 vandring. Den får bli min referanse, men i dette segmentet finnes det et herlig utvalg av sykler.

Min Trek Fuel EX 9.8 - både leken og pen

Jeg har det siste året forlatt både rå rittsykkel og temmelig aggressiv endurosykkel, fordi jeg har svart ærlig på hvor jeg er mesteparten av min sykkeltid.
Og fordi jeg ærlig (dog litt motvillig) har innsett at jeg ikke er så rå som det jeg i mine våte drømmer skulle ønske jeg var.

Min Fuel EX er derfor en sykkel som møter alle mine behov. I en alder av 51 fryder jeg meg fortsatt over en og annen bestetid.
Jeg tilbringer nesten all min tid på helt vanlige stier. Det vil si at jeg sykler litt opp og ned, masse flatt, en del klatring - men også masse morsom og fartsfylt nedoverkjøring. Inn i mellom i kamp mot ei lokal Strava-tid. Oftest er det tørt og deilig flyt. Noen ganger gjørme, andre ganger kjipe steiner som slår.
Med andre ord: Deilig stisykling i all sin bredde.
Noen få ganger i året setter jeg startnummer på styret og sykler ritt.
Jeg og makker Magnar Slåtto syklet Offroad Finnmark 300 på denne i fjor; nesten 31 timer sykling uten én eneste feil.

Den biter seg fast oppover, men vil enda mer når man skal leke seg hjem igjen. Jeg har gledet meg til hver eneste tur jeg har hatt på Fuel'n i sommer.
Og jeg håper at vinteren lar vente på seg lenge, og lengter allerede til neste sti-sommer.

Stifryd på senja

En sykkel i dette segmentet vil gi de fleste enormt mye sykkelglede.

For meg er leken og sykkelgleden det viktigste. Derfor må min sykkel være leken. Fordi syklinga er livskvalitet og overskudd.
Samtidig vil jeg ha utstyr som er så robust, at det tåler utfordringene når jeg presser egne yttergrenser. Lite er mer irriterende enn utstyr som ryker fordi det ikke tåler belastningen.

Fulldemper, reverb-pinne og grove dekk er blitt et must for meg, selv om det river litt ekstra i kredittkortet.
La meg likevel ile til med at det er masse, masse stiglede i også en vanlig hardtail. For den som sykler på grusveier, i lysløyper og på store, gode stier kan dette være et naturlig førstevalg. Også budsjettmessig.

Det neste jeg alltid anbefaler er å handle lokalt, eller i alle fall et merke som forhandles lokalt. Dagens sykler kan være avanserte saker, i alle fall for oss vanlig dødelige som er uten mekke-gener. Man får stort sett veldig godt betalt tilbake for et lokalt valg, i form av service og oppfølging.

Jakter du en rå og lett rittmaskin, er det trolig en annen sykkel du skal se etter. Da vil du ha det både lettere og mer aggressivt. Det samme om stupbratt og teknisk utforlek er målet - da vil mange ha mer vandring, enda slakere vinkler og kanskje også grovere spek og mindre hjul (27,5).

De fleste befinner seg imidlertid akkurat der jeg er: Man ønsker seg en leke til hverdagen, som duger til den lokale stien der du oppholder deg mest.

Du finner ikke en sykkel som tilfredsstiller alt, men du kan komme ganske nær.
Den lokale sykkelpusheren hjelper deg garantert å finne akkurat det som passer deg.

Du vil elske livet som stisyklist

Med den fineste dama i feltet

Jeg har for lengst tapt mitt hjerte til Lavkarittet - derfor var det bare helt perfekt at sommerens kjærestetur ble lagt til denne smellvakre terrengsykkeltraséen. Sammen med den fineste dama i feltet.

Perfekt dag med perfekt dame. Foto: Thomas Helge Hansen

Vi har gjort dette til en fin vane: To skikkelig kjærsturer hvert år. Én sommer og én vinter. Og siden vi trives bedre i den lokale lekegrinda enn på en sydlig taverna, er det her vi styrker limet. 

I år viste Lavkarittet seg som den perfekte anledning: Sol og varmt hele veien; en akkurat passe svalende bris; ei løype som bød på alt, bare hyggelige folk i sporet og som vanlig usedvanlig god stemning gjennom hele dagen. 

Vårt mål for dagen var å nyte turen. Få med oss den spektakulære naturen som turen over fjellet gir. Den er virkelig rå. Tidligere år har jeg halset over med hammerpuls, blodsmak ytterst på tunga og hele kroppen fylt med syre. Og ikke fått med meg noe som helst.

Årets tur ble derfor kanskje den fineste av alle. At det ble ny pers på Grete var en fin-fin bonus.

 Klatringa opp Nordalen svir, men er verdt det. Utsikten og opplevelsen er rå.
(klikker du på et bilde, får du alle i veldig mye bedre gjengivelse)

...å komme til topps er en stor belønning

 Fartsfylte stier ned fra løypas høyeste punkt

....som inviterer til litt lek

Bare å nyte

Årets Lavkaritt ble av det fineste slaget.

Også denne gang hyller vi besteforeldre som stiller opp og ser til ungene, sørger for at 11-åringen kommer seg til start og helskinnet igjennom Lavka 15 - og gir trygghet til at vi kan slippe alt. 

Det er også lim til et forhold.

...og noen skal jo alltid være klovn. Takk for artig bilde og fin stemning fra linja, Wiggo Pedersen

Takk til Lavka-gjengen for nok en dag i den gode minneboka. Dere er unik.

Har du lyst til å delta, er det under et år til neste gang. Her kan du lese litt om hva som venter.

Og klarer du ikke å vente, er det smellvakker terrengsykling på Senja kommende helg og i Skaidi første uka i september: To desiderte høydepunkt.