Ryddegjengen

Nå som det endelig laver ned i mengder: Send en ekstra god topptur-tanke til denne gjengen. De rydder kvist, kvast og noen steder hele gater i de mest populære skifjellene på Kvaløya. Slik at du får maksimal glede.

Når krattet tar overhånd, er disse noen av dem som rykker inn.
For ordens skyld: Dette er bare noen av heltene. De jeg kommer på i farten. Og folk som har hugd der jeg er mest, på Kvaløya. Skriv gjerne inn i kommentarfeltet dem jeg ikke kjenner.

De mange åpne gatene du ser opp til mye besøkte skifjell som Rødtinden, Finlandsfjellet, Skittentind, Steinskarstinden, Kvitbergfjellet, Lille Blåmann, Buren m.fl. gjør seg ikke selv. Noen har gått med saga eller øksa og gjort jobben. Sommer og vinter. Hundretalls timer ligger bak.
En beundringsverdig, uegoistisk innsats. Som de fleste av oss ikke reflekterer særlig over.
De gjør det ikke bare lettere for oss; de rydder vei også i sikkert terreng.

Derfor: Neste gang du er der ute og nyter leken, gi disse en ekstra varm tanke. Og skulle de rope inn til dugnad: Sleng deg med. Jeg garanterer at du vil være i selskap med noen av de fineste folka!

Ryddet og klart, slik at Per, du og meg kan nyte skogskjøringa.

Noen gjør dette til ren lidenskap. På denne FB-gruppen er det høyt nerdenivå hva angår utstyr og metoder. Resultatet er uansett sommerstier og vintergater for oss alle.

Har du vært på Blåtinden - Den Sovende Soldat? Disse gutta er blant dem som i årevis har ryddet fantastiske skitraséer der: Hans Olaf Nilsen og Rune Morten Johansen.

Et unikt sykkelritt

Et sykkelritt i et veikryss i Finnmark har blitt en snakkis blant verdens beste terrengsyklister. Bare folk fra Finnmark kan få til noe sånt.

Konsept: Utnytt rå natur til å skape noe unikt. Lag et ekte terrengritt.

Konsept: Spill på lokale krefter - og vis dem stolt frem

Konsept: lokal matopplevelse hele veien.

Konsept: Lokk verdensstjerner med opplevelser og venner, ikke penger. Sykkelikonet Karl Platt på fisketur.

Alle ledd og muskler som tenkes kan smerter mer enn hva som trolig er forsvarlig. Bak meg går smal-talken på to hjul. Om damer. Om manglende mot. Om hva-i-helvete-gjør-vi-her-og-ikke-der. Alt som usammenhengende babbel fra to herrer med startnummer på styret.
Noen har det verre enn meg.

Det er siste runde i et berg-og-dalbane-ritt som knapt har et flatt parti. Et ritt som slynger seg gjennom små stier, veldig små stier og ikke stier. Med tuer, kvist, dvergbjørk, gjørmehull og annen faenskap i annet hvert tråkk.
Et ekte terrengritt, der man gjør alt man kan for å komme seg unna grusvei og asfalt.
Der punkteringene kommer tettere enn drikkestasjonene, og dagens første (og eneste!) kragebeinsbrudd ble markert straks vi stakk inn i mellom småbjørka. Men som de aller fleste puster lettet ut, og kommer helskinnet igjennom. Ikke upåvirket; for Skaidi Xtreme setter varige spor i hjertet hos deg.

Sjekk bankettfilmen fra årets ritt her.

Konsept: Smil og dugnadsglede. I år som i fjor: Denne smørblide karen; Gunnar Høynes, stiller grytidlig på kaia i Hammerfest for å ta oss til Skaidi. Han har tatt ei uke fri fra jobben for å jobbe dugnad for rittet!

Konsept: Gjestfrihet. Susanne Daae tar i mot. Vertskapet er unikt!

Konsept: Kjærlighet for gjestene. Guidet tur til den lokale villmarkscampen.

Konsept: La naturen legge premissene. "Vi trekker opp noen merkebånd. Sykler der. Og så blir det nok et spor, skal du se"

Skaidi Xtreme er et terrengritt helt utenom det vanlige. Som gir deg en ny løype hvert eneste år; den som du får presentert ca. 24 timer før start - og som i år serverte den kuleste terrengsykkel-løypa jeg noen gang har gjort.
Et terrengritt som øker deltakelsen hvert eneste år. Som tiltrekker seg noen av verdens beste terrengsyklister - igjen: til et veikryss nokså avsides i Europa.
Et terrengritt som er så veldig, veldig mye mer enn et terrengritt.

For Skaidi Xtreme er en pakke, der hovedkomponenten er fellesskapet. En sosial happening med et vertsskap som på aller ypperste vis pleier deg som om du var deres eget barn. Som steller i stand sosiale happeninger gjennom hele uka: havfisketur, sykkeltur til samecamp, fredagskonsert og lokal mat hele helga, bankett.
Det er vennskap, livsglede og fysisk aktivitet hånd i hånd, fra morgen til kveld. Der ingen er stjerner: Der en enkel kar fra Kvaløya kan sitte å småprate om alt med sykkel-ikonet Karl Platt fra Tyskland - fyren som har vunnet Cape Epic fem ganger og Trans Alp seks ganger! Og slå av en prat på stien, inne på vidda, med den danske dynamitten Søren Nissen.
Atmosfæren er unik.

Konsept: En sosial happening, like mye som et sykkelritt.

Konsept: Opplevelser. Dansk sykkeldynamitt klar for havfiske.

Konsept: Minimale tilpasninger. Skaidi Xtreme skal være nettopp xtremt.

Konsept: Entusiasme og soliditet. Primus motor, alltid på tilbudssiden, en mann uten begrensninger og på toppen av det hele en rå terrengsyklist: Odd Peder Wang-Norderud har stått i spissen for å skape et unikt produkt.

Konsept: Lokk til gjentakelse. Søren Nissen tok rotta på alle, i år som i fjor.

Konsept: Xtremt. Temmelig rå løypeprofil - og høydemeter nok

Ethvert terrengsykkelritt i nord bør reise til Skaidi på studiereise, for å la seg inspirere av både konsept, entusiasme og gjennomføring.
Grunnresepten er enkel: Gjør noe som skiller seg ut. Gjør noe som setter spor. Gjør noe som utstråler varme og glede. Utnytt det unike som finnes i folket og naturen.
Gjør det med et ekte smil.

Ildsjelene i Hammerfest Sykkelklubb har skapt et produkt som vekker oppmerksomhet. Som - nettopp på grunn av den smittende entusiasmen - serverer kvalitet i alle ledd. Drevet av energibomben og primus motor; Odd Peder Wang-Norderud. En unik fyr!
Likevel: Dette er i sannhet et lagarbeid, skapt av kjærlighet. For aktivitet, for Finnmark - for gjestene.

Jeg har allerede reservert 2. september 2017 i kalenderen.

.

Skaidi Xtreme gir garanti for dritt på kranken.

Også i Skaidi lurer terrengsykkel.no i krattet.

Hielke Elferink: nederlandsk sykkelstjerne. Som tapte sitt hjerte til Skaidi.

Den artigste terrengsykkel-løypa jeg noen gang har syklet.

Storslått og vakkert.

Saktetur med hurtigruta gjør helga komplett.

Gutta fra Tromsø på tur. Også i år via kystens riksvei nummer én. Simon, Nils Petter, Pål, Thorleif, Jon, Tommy, Roy-Hugo.

Foto/copyright: Sjur Melås, Frank Rune Isaksen, Ziggi og Pål Jakobsen

Et langt døgn i gjørma

Hvem er han eller hun som fant ut at å konkurrere i 300 eller 700 kilometer over Finnmarksvidda på sykkel er en god idé? Og enda mer: Hvor var jeg selv da jeg; en normalt oppegående mann i 50-årene, takket ja til å være med på dette?
Offroad Finnmark føltes mest som Offshore Finnmark. I gjørma.

Kate Greer fra Australia kjemper. De måtte gi seg etter 602 av 700 kilometer. Helt sykt! Foto lånt fra makker Brendan Hill sin FB-konto.

La det være sagt med en gang: Offroad Finnmark er en jævlig god idé. Fy søren, så vanvittig god finnmarkingene er til å utvikle ekstremkonsepter som dette. Og jeg tror det er vanedannende.
Når du leser det som skal komme, skal du vite at jeg allerede dagen etter målgang begynte å leke med den smått perverse tanken om å være tilbake neste år. Selv om jeg hatet det meste av de siste 230 kilometerne.
Vi mennesker er vist konstruert slik, som en del av overlevelsen, at traumer gjemmer seg i minnet. Selv er jeg velsignet med gullfiskminne.

Magnar leder an i et rimelig tørt parti. Solens ned- og oppgang var så smellvakker, at vi syklet med den på tanken i mange timer. Foto: Steinar Vik
(klikk på bildene for større og bedre gjengivelse)

Stemningen på bildene over illustrerer perfekt ytterpunktene i årets Offroad Finnmark. Helt rått, alt.
Alt videre er derfor en kjærlighetserklæring til all den galskap bare finnmarkinger finner på å stelle i stand.

Mitt parti over vidda var Magnar Slåtto. Vi hadde definert et klart hovedmål: Når vi har fullført, skal vi være like gode venner som da vi startet. Egentlig to hovedmål. Som krever en haug med delmål. Vel, jeg kommer tilbake til måloppnåelsen.

Vi hadde plenty av tid til å grue oss. De overmenneskelige: Deltakerne på Off700, hadde nemlig startet et par dager før oss. Rapportene derfra var ikke til å misforstå: Vått. Gjørme. Kaldt. Tungt som faen.
Og tidlig begynte deltakerne å falle i fra.
Heldigvis for oss sluttet det å regne før start. Men standarden var satt: Tidenes våteste vidde var oversvømt. Det var forsåvidt grei trøst å vite at det for oss skulle bli vått bare på og fra bakken.

Det er natt. Det er vått. Tungt. Vidda er endeløs - og smellvakker. Alle foto: Steinar Vik.

Om du ikke tror på noe av det som skrives, sjekk ut denne filmen fra årets ritt. Den er full av både vær, lidenskap og lidelse. Få med deg Magnar sin sluttreplikk!

Jeg kunne trekt frem uendelig mange opplevelser fra vår ferd over vidda; vi holdt tross alt på i nesten 31 timer - men jeg nøyer meg med disse:

- Solnedgangen og -oppgangen, da kveld gikk inn i natt på viddeplatået, kan knapt beskrives. En himmel i fyr og flamme, ei vidde uten ende, vindstille - og fortsatt godt med krefter. Vakrere kan det ikke bli. "Du vil aldri glemme dette", sa Magnar der ute. Og har rett.

- Da Arvid vekket meg, etter ti minutter stup-søvn i forsettet på varebilen. Grytidlig morgen på Suossjavri, over halvparten igjen. Jeg husker knapt at jeg satt meg på sykkelen, med retning Masi i morradisen. Det var de ti minuttene med søvn jeg fikk i løpet av 31 timer.

- Dama som tipper foran oss. Og blir borte. I myra. Bare armen stakk opp. Magnar kaster seg av sykkelen, og får trukket henne opp. Som takk, sykler hun i fra oss.

- Magnar siger opp på siden av meg: "Hvis jeg vinner i Lotto, skal jeg kjøpe opp Offroad Finnmark. Og legge det ned." Han skal tilbake neste år. For å sykle.

- Vi er uendelig langt inne på vidda. Sykkelsporene har tatt slutt, bare et GPS-spor på styret og inni mellom små merker på dvergbjørka. Vått - gjørme. Det er kaldt, grytidlig morgen. Mygga har funnet oss. Kroppene er ødelagt - vi er litt forbi halvveis.
Du kjenner at du lever, i øyeblikket der vi helt på likt slår fast: "Det kunne ikke vært bedre. Vi er priviligerte som får være med å oppleve dette."

- Magnar som nok en gang siger opp på siden av meg. Det er to mil igjen til siste sjekkpunkt, i Jotka, derfra har vi ca. fem timer igjen i trommelen. Vi ser snart mål. "Jeg tror ikke jeg klarer dette. Helt tom". En liten prat og tre minutter senere ligger han i front, og er den som drar oss i havn derfra og inn.
Jeg hadde aldri kommet til mål uten hans sinnsyke styrke.

- Da jeg selv, få minutter senere, stuper over styret i stor fart, etter at jeg kjørte forhjulet inn i en gjørmevegg. Akkurat det ene, viktigste som ikke skulle skje. Heldigvis klarer jeg å kontrollere landingen, som er myk.

- Mine siste 10-12 timer, der bare høyrefoten virket. Tro meg: Å sykle med en fot i i teknisk terreng i så lang tid er ikke å anbefale for noen. På slutten klarte jeg nesten ikke svingene. De siste timene er det Magnar som trekker meg opp og frem fra den mørkeste delen av kjelleren.
Jeg sa ikke noe til Magnar om dette før vi var i mål.
Følelsen i den hardt prøvede høyrefoten begynte å komme tilbake et par døgn etterpå.

- Altaværingen som pikket meg i skuldra da jeg jobbet meg tilbake til hotellet midt i fredagsnatta: "Går du saktere no, dætt du!"

Natt er blitt dag. Vi er passert halvveis. Magnar bruker 1 sekund på å sovne i fosterstilling i myra. Foto: Torbjørn Brox Pettersen.

Børge Harvey og Torbjørn Brox Pettersen vartet opp med "motivasjonskake"; hjemmebakt brownie. Aldri vil en kake smake bedre. Foto: Torbjørn.

Tenk, folkens, hvor innholdsløst livet hadde vært om vi bare tok innersvinger. De lette snarveiene. De som ikke bringer oss videre, eller gir oss noen nye svar.
Offroad Finnmark (eller var det Offshore Finnmark?) gir deg noe du aldri vil glemme. Og selv om lidelsen underveis er noe av det heftigste jeg har vært igjennom, vil jeg aldri vært den foruten.
En uke etter målgang er kroppen fortsatt stygt herjet, og jeg venter på å få tilbake følelsen litt her og litt der.
At følelsesliv er en komplisert greie, fikk jeg bekreftet to døgn etter målgang. Jeg kikket på finisher-trøya, og tårene kom ukontrollert. Ikke før.

Alt dette gjør at jeg er sikker:
Jeg skal tilbake til neste år. Om kroppen vil. 
Og så håper jeg at vidda rekker å tørke opp før det.

Målsetningen: Vi klarte den.
Bare 65 prosent av lagene som startet kom til mål. Vi blant dem, og vennskapet er styrket. Det å fullføre noe sånt som dette sammen med en kompis gjør noe med båndene. Det er sterkt. Og er kanskje den største verdien av alt. Du tviler veldig mange ganger underveis, mest på deg selv, men feier det like raskt unna: Om tvilen får slå rot, kommen man ikke til mål.

Og så har jeg lært at jeg ikke er så sterk som det jeg skulle ønske jeg var. Men at viljen er enorm. 
Det er god selvinnsikt.

Natt og målgang. 31 timer siden start. Vi nådde målet (og Magnar har fått seg ren trøye). Foto: Venche Jensen.

Utstyret og gjennomføringen:
Vår Trek Fuel EX8 fra Tromsø Ski og Sykkel var helt rå. Den fortjener å komme i glass og ramme. Den beste - og peneste - stisykkelen jeg har eid var perfekt for jobben. Vi hadde ikke en eneste teknisk svikt. Det er smått utrolig med de forholdene som var. Det sier alt om utstyret.

Foto: Venche Jensen

Ingen av oss gikk på næringssprekk. Selv hadde jeg lagt opp til ca. 15.000 kilokalorier som inntak. Jeg fikk i meg de fleste, og var på grensa stappmett de første 7-8 timene. Planlegging og disiplin er en forutsetning for å lykkes. Matlysten er nemlig ikke overdrevent god underveis.

Pål Moe og Arvid Jensen gjorde hva de kunne for at vi skulle ha det bra på stoppene underveis. Det å komme inn til to brede smil, som tar seg av og vasker syklene, som har rigget mat og tørre klær kan ikke verdsettes høyt nok. For en duo å ha med på laget!

Arvid og Pål

De som på hvert sitt vis hjalp oss til å gjennomføre dette eventyret: Tromsø Ski og Sykkel, Eide Handel, Catlike hjelmer, Easymeeting.com, Scandic Hotell, JM Hansen, Fagtrykk Idé, Solid Utvikling.
Men mer enn noen andre, våre smellvakre og tålmodige koner: Lena og Grete.

Nyoppstått, med mat og næring i magen fra Eide Handel. I varm trøye, også fra Eide, i grytidlig morrakulde på Suossjavri tar vi løs på siste halvdel.

Og så arrangøren, da: Fyttegrisen! De gjør alt for deg. Og bare det å ha mot nok til å sende så mange ut på ekspedisjon på vidda på likt, er helt rått. På stasjonene underveis ble vi behandlet som konger,  selv om tetlagene hadde passert mange timer foran oss. Vi var ikke et gram mindre verdt.

Så derfor: Prøv dette. Synes du 300 kilometer er lang (det er langt!), så finnes det en Off150. Den vil også utfordre deg til det ytterste. Og er du en riktig sprø hardhaus: Vurder Off700. Råere kan det garantert ikke bli.
Du får sykle sammen med folk som er akkurat like sprø som deg selv.

...når bilder forteller mer enn... Ja! Tomt! Takk for i år. Foto: Venche Jensen

Ord trengs ikke. Og vi var der. Foto: Steinar Vik.

Ei av tusen myrer. Foto: Torbjørn.

Hundrevis av bekker og elver skal passeres - ikke alle lar seg sykle. Foto: Venche Jensen

Selv de som hadde det sykt travelt tok seg tid til å pleie utstyret underveis. Her: Vinnerlaget, Daniel Boberg Leirbakken og Kaj Helge Helgsen. Foto: Venche Jensen

Scandic Alta og Kari Flesvik gjorde alt for at vi skulle ha det bra i Alta.

Klikker du på denne lenken, finner du et radiointervju NRK Troms gjorde før start. Om motivasjon, forventninger. 

Denne lenken tar deg videre til en kort samtale Magnar og meg hadde et halvt døgn etter målgang.

Vekta ei uke etter målgang. Et djevelsk varsel?

Grymt bra på Isälvsleden

En riktig svensk "høydare": Isälvsleden utenfor Umeå gir 60 kilometer kremsykling. Og en fin tur med robåt som bonus.

Sjekk en kort film fra turen ved å trykke her.

To robåter - en på hver side av Östersjöen - ligger klar for deg, slik at du slipper å svømme over. Du må ro over i båt 1, hekte båt 2 på når du er på andre siden, ro med begge tilbake, hekte av båt 2 der du startet, og ro siste tur over igjen. Etter tre kryssinger, er det båt også for dem som kommer etter deg. Det hele tar ca. ti minutter - fantastisk tilrettelegging.

Jeg valgte å starte i den vesle bygda Hällnäs. Da får du med deg hele indrefiléten av turen, og ca. 40 kilometer stiglede.

Jeg hadde med bare GoPro-kamera denne gang; bildekvaliteten er derfor deretter.

Isälvsleden er en vandrerute, som slynger seg gjennom et fantastisk landskap: Villmark skapt av innlandsisen for mange tusen år siden. Terrenget er åpen furuskog, på veldig ren bunn. Du sykler på kremstier i godt bevart naturreservat, mellom og oppå sanddyner og raviner. 

Det er kort og godt smellvakkert!

Les mer om leden ved å trykke her.

Ruten er greit merket, men merkene er noe gamle og du sykler raskt forbi om du ikke er våken i stideler.

Villmark så langt øyet rekker.

 Enormt fine stier hele veien - knapt stein og røtter (jo, jeg hadde glemt hjelmen...)

Hva mer kan man ønske seg...

De siste kilometerne før robåtene sykler du på sandrygger med vann på hver side. Helt spesielt!

(trykker du på bildene, får du veldig mye bedre gjengivelse)

Jeg brukte turen som langtur før årets Offroad Finnmark, og syklet derfor de ca. 2,5 milene etter asfalt tilbake til Hällnäs etter at jeg kom frem til endepunktet i Åmsele. En helt grei avslutning. Men det er mulig å ta både buss og tog, og siden jeg møtte syklister bare i mot meg, virker det som at det er vanligst å starte den veien.

De siste kilometerne, fra grusveien sør for Abbortjern, er stien noe mindre - men helt ok. Jeg hadde valgt den, også om jeg skulle syklet på nytt, men det er tydelig at mange velger å bruke grusveien på vestsiden på dette strekket.

Er du i Umeå og vil vite mer om terrengsykling i området? Jeg fant masse informasjon på denne bloggen, blant annet en fin samleoversikt som viste alternativer.