Noe mer enn en drøm?

En kveldsfersk observasjon bekrefter at det er mulig å bygge Nord-Norges flotteste skianlegg her. Jeg skal stå fremst i heiagjengen for Arctic Center, men bare dersom de som står bak prosjektet yter dem som eier jorda respekt.

Her skal heisanlegget toppe ut, på Lille Blåmann.

Arctic Center i Håkøybotn har vært en drøm i snart tre tiår. Det er en fin drøm, kanskje kan den også bli sann. Håkøybotn er som skapt for det alpinanlegget Tromsø trenger så sårt. Vinterbyen Tromsø er fattig uten noe bedre enn Kroken-anlegget.

I dag ble tilsynelatende et nytt hinder forsert, da byrådet innkalte den lokale presse, for å fortelle at det er gjort en utbyggingsavtale mellom Tromsø Kommune, Statens Vegvesen og Arctic Center. Og at det kan gjennomføres ekspropriasjon.

Det siste er ingen nyhet. Når det bygges opp som et slags hovedpoeng, føyer det seg likevel pent inn i  de nevnte tre ti-årenes propagandakrig for å vinne retten til å bygge.

Klikk her for Nordlys sin nettartikkel
Klikk her for iTromsø sin nettartikkel
Klikk her for NRK Troms sin sak

Jeg håper å finne noe mer kritisk journalistikk når jeg åpner papiravisene og ser på TV de neste dagene. I dag slår nemlig lokalavisene fast i sine nettaviser at «Bygger nytt alpinanlegg i Tromsø» og «Gir grønt lys for Arctic Center».

På Tromsø Kommune sin side er det mulig til å få vite litt mer:

Du finner dokumentet ved å følge denne lenken

Her kan du blant annet lese og regne deg til at avtalen er mildt sagt krevende for utbygger – og tilsvarende lite bindende for Tromsø kommune.

«I forslaget til utbyggingsavtale

forplikter kommunen seg

til å vurdere ekspropriasjon.»

En solid dose nyanser. Altså er det verken gitt grønt lys eller det er klart for bygging. 

 Dette er Arctic Center sin egen hjemmeside

Så: Da er vi fortsatt der, at dette er en fin drøm. Litt skog er hugget gjennom alle disse årene, men ikke et spadetak satt i jorda. Noen fintfolk har vært med opp i fjellet, og anlegget var inne i Tromsøs OL-planer.

Ingen av pengene som kreves er lagt på bordet, selv om lokalavisene opp gjennom årene har kappes i å fortelle at norske, finske og hvem vet hva av «investorer» har stått klar med til sammen hundrevis av millioner. Jeg kan ikke huske å ha sett en eneste av disse helt avgjørende bidragsyterne nevnt med navn.

Jeg drømmer om et anlegg i Håkøybotn. Det vil være en berikelse for byen vår.  Dagens situasjon er ganske enkelt nitrist. Jeg tror også at Håkøybotn kan være det helt riktige stedet, både på grunn av klima, snøsikkerhet og nærhet til sentrum.

Og trolig blir ekspropriasjon et nødvendig grep. Det er ofte det, for å realisere store utbygginger. En begrenset, men svært restrektiv, bruk av dette maktgrepet kan forsvares.
For heller ikke jeg har noen forestillinger om at alle grunneiere stemmer i et samstemt jubelrop. Jeg håper likevel at dagens avtale  markerer et nytt skille i forhold til hvordan tilnærmingen skal skje: Jeg er sikker på at det må til om det ikke skal gå 30 nye år før anlegget er en realitet.

PS! Føret var dritt i dag, bortsett fra de øverste to-tre hundre høydemeterne. Og skredfaren er såpass stor at du bør ligge unna bratte, uprepparerte sider.