fredag 12. august 2016

Et langt døgn i gjørma

Hvem er han eller hun som fant ut at å konkurrere i 300 eller 700 kilometer over Finnmarksvidda på sykkel er en god idé? Og enda mer: Hvor var jeg selv da jeg; en normalt oppegående mann i 50-årene, takket ja til å være med på dette?
Offroad Finnmark føltes mest som Offshore Finnmark. I gjørma.

Kate Greer fra Australia kjemper. De måtte gi seg etter 602 av 700 kilometer. Helt sykt! Foto lånt fra makker Brendan Hill sin FB-konto.

La det være sagt med en gang: Offroad Finnmark er en jævlig god idé. Fy søren, så vanvittig god finnmarkingene er til å utvikle ekstremkonsepter som dette. Og jeg tror det er vanedannende.
Når du leser det som skal komme, skal du vite at jeg allerede dagen etter målgang begynte å leke med den smått perverse tanken om å være tilbake neste år. Selv om jeg hatet det meste av de siste 230 kilometerne.
Vi mennesker er vist konstruert slik, som en del av overlevelsen, at traumer gjemmer seg i minnet. Selv er jeg velsignet med gullfiskminne.

Magnar leder an i et rimelig tørt parti. Solens ned- og oppgang var så smellvakker, at vi syklet med den på tanken i mange timer. Foto: Steinar Vik
(klikk på bildene for større og bedre gjengivelse)

Stemningen på bildene over illustrerer perfekt ytterpunktene i årets Offroad Finnmark. Helt rått, alt.
Alt videre er derfor en kjærlighetserklæring til all den galskap bare finnmarkinger finner på å stelle i stand.

Mitt parti over vidda var Magnar Slåtto. Vi hadde definert et klart hovedmål: Når vi har fullført, skal vi være like gode venner som da vi startet. Egentlig to hovedmål. Som krever en haug med delmål. Vel, jeg kommer tilbake til måloppnåelsen.

Vi hadde plenty av tid til å grue oss. De overmenneskelige: Deltakerne på Off700, hadde nemlig startet et par dager før oss. Rapportene derfra var ikke til å misforstå: Vått. Gjørme. Kaldt. Tungt som faen.
Og tidlig begynte deltakerne å falle i fra.
Heldigvis for oss sluttet det å regne før start. Men standarden var satt: Tidenes våteste vidde var oversvømt. Det var forsåvidt grei trøst å vite at det for oss skulle bli vått bare på og fra bakken.



Det er natt. Det er vått. Tungt. Vidda er endeløs - og smellvakker. Alle foto: Steinar Vik.

Om du ikke tror på noe av det som skrives, sjekk ut denne filmen fra årets ritt. Den er full av både vær, lidenskap og lidelse. Få med deg Magnar sin sluttreplikk!

Jeg kunne trekt frem uendelig mange opplevelser fra vår ferd over vidda; vi holdt tross alt på i nesten 31 timer - men jeg nøyer meg med disse:

- Solnedgangen og -oppgangen, da kveld gikk inn i natt på viddeplatået, kan knapt beskrives. En himmel i fyr og flamme, ei vidde uten ende, vindstille - og fortsatt godt med krefter. Vakrere kan det ikke bli. "Du vil aldri glemme dette", sa Magnar der ute. Og har rett.

- Da Arvid vekket meg, etter ti minutter stup-søvn i forsettet på varebilen. Grytidlig morgen på Suossjavri, over halvparten igjen. Jeg husker knapt at jeg satt meg på sykkelen, med retning Masi i morradisen. Det var de ti minuttene med søvn jeg fikk i løpet av 31 timer.

- Dama som tipper foran oss. Og blir borte. I myra. Bare armen stakk opp. Magnar kaster seg av sykkelen, og får trukket henne opp. Som takk, sykler hun i fra oss.

- Magnar siger opp på siden av meg: "Hvis jeg vinner i Lotto, skal jeg kjøpe opp Offroad Finnmark. Og legge det ned." Han skal tilbake neste år. For å sykle.

- Vi er uendelig langt inne på vidda. Sykkelsporene har tatt slutt, bare et GPS-spor på styret og inni mellom små merker på dvergbjørka. Vått - gjørme. Det er kaldt, grytidlig morgen. Mygga har funnet oss. Kroppene er ødelagt - vi er litt forbi halvveis.
Du kjenner at du lever, i øyeblikket der vi helt på likt slår fast: "Det kunne ikke vært bedre. Vi er priviligerte som får være med å oppleve dette."

- Magnar som nok en gang siger opp på siden av meg. Det er to mil igjen til siste sjekkpunkt, i Jotka, derfra har vi ca. fem timer igjen i trommelen. Vi ser snart mål. "Jeg tror ikke jeg klarer dette. Helt tom". En liten prat og tre minutter senere ligger han i front, og er den som drar oss i havn derfra og inn.
Jeg hadde aldri kommet til mål uten hans sinnsyke styrke.

- Da jeg selv, få minutter senere, stuper over styret i stor fart, etter at jeg kjørte forhjulet inn i en gjørmevegg. Akkurat det ene, viktigste som ikke skulle skje. Heldigvis klarer jeg å kontrollere landingen, som er myk.

- Mine siste 10-12 timer, der bare høyrefoten virket. Tro meg: Å sykle med en fot i i teknisk terreng i så lang tid er ikke å anbefale for noen. På slutten klarte jeg nesten ikke svingene. De siste timene er det Magnar som trekker meg opp og frem fra den mørkeste delen av kjelleren.
Jeg sa ikke noe til Magnar om dette før vi var i mål.
Følelsen i den hardt prøvede høyrefoten begynte å komme tilbake et par døgn etterpå.

- Altaværingen som pikket meg i skuldra da jeg jobbet meg tilbake til hotellet midt i fredagsnatta: "Går du saktere no, dætt du!"

Natt er blitt dag. Vi er passert halvveis. Magnar bruker 1 sekund på å sovne i fosterstilling i myra. Foto: Torbjørn Brox Pettersen.

Børge Harvey og Torbjørn Brox Pettersen vartet opp med "motivasjonskake"; hjemmebakt brownie. Aldri vil en kake smake bedre. Foto: Torbjørn.

Tenk, folkens, hvor innholdsløst livet hadde vært om vi bare tok innersvinger. De lette snarveiene. De som ikke bringer oss videre, eller gir oss noen nye svar.
Offroad Finnmark (eller var det Offshore Finnmark?) gir deg noe du aldri vil glemme. Og selv om lidelsen underveis er noe av det heftigste jeg har vært igjennom, vil jeg aldri vært den foruten.
En uke etter målgang er kroppen fortsatt stygt herjet, og jeg venter på å få tilbake følelsen litt her og litt der.
At følelsesliv er en komplisert greie, fikk jeg bekreftet to døgn etter målgang. Jeg kikket på finisher-trøya, og tårene kom ukontrollert. Ikke før.

Alt dette gjør at jeg er sikker:
Jeg skal tilbake til neste år. Om kroppen vil. 
Og så håper jeg at vidda rekker å tørke opp før det.

Målsetningen: Vi klarte den.
Bare 65 prosent av lagene som startet kom til mål. Vi blant dem, og vennskapet er styrket. Det å fullføre noe sånt som dette sammen med en kompis gjør noe med båndene. Det er sterkt. Og er kanskje den største verdien av alt. Du tviler veldig mange ganger underveis, mest på deg selv, men feier det like raskt unna: Om tvilen får slå rot, kommen man ikke til mål.

Og så har jeg lært at jeg ikke er så sterk som det jeg skulle ønske jeg var. Men at viljen er enorm. 
Det er god selvinnsikt.

Natt og målgang. 31 timer siden start. Vi nådde målet (og Magnar har fått seg ren trøye). Foto: Venche Jensen.

Utstyret og gjennomføringen:
Vår Trek Fuel EX8 fra Tromsø Ski og Sykkel var helt rå. Den fortjener å komme i glass og ramme. Den beste - og peneste - stisykkelen jeg har eid var perfekt for jobben. Vi hadde ikke en eneste teknisk svikt. Det er smått utrolig med de forholdene som var. Det sier alt om utstyret.

Foto: Venche Jensen

Ingen av oss gikk på næringssprekk. Selv hadde jeg lagt opp til ca. 15.000 kilokalorier som inntak. Jeg fikk i meg de fleste, og var på grensa stappmett de første 7-8 timene. Planlegging og disiplin er en forutsetning for å lykkes. Matlysten er nemlig ikke overdrevent god underveis.

Pål Moe og Arvid Jensen gjorde hva de kunne for at vi skulle ha det bra på stoppene underveis. Det å komme inn til to brede smil, som tar seg av og vasker syklene, som har rigget mat og tørre klær kan ikke verdsettes høyt nok. For en duo å ha med på laget!

Arvid og Pål

De som på hvert sitt vis hjalp oss til å gjennomføre dette eventyret: Tromsø Ski og Sykkel, Eide Handel, Catlike hjelmer, Easymeeting.com, Scandic Hotell, JM Hansen, Fagtrykk Idé, Solid Utvikling.
Men mer enn noen andre, våre smellvakre og tålmodige koner: Lena og Grete.

Nyoppstått, med mat og næring i magen fra Eide Handel. I varm trøye, også fra Eide, i grytidlig morrakulde på Suossjavri tar vi løs på siste halvdel.

Og så arrangøren, da: Fyttegrisen! De gjør alt for deg. Og bare det å ha mot nok til å sende så mange ut på ekspedisjon på vidda på likt, er helt rått. På stasjonene underveis ble vi behandlet som konger,  selv om tetlagene hadde passert mange timer foran oss. Vi var ikke et gram mindre verdt.

Så derfor: Prøv dette. Synes du 300 kilometer er lang (det er langt!), så finnes det en Off150. Den vil også utfordre deg til det ytterste. Og er du en riktig sprø hardhaus: Vurder Off700. Råere kan det garantert ikke bli.
Du får sykle sammen med folk som er akkurat like sprø som deg selv.

...når bilder forteller mer enn... Ja! Tomt! Takk for i år. Foto: Venche Jensen

Ord trengs ikke. Og vi var der. Foto: Steinar Vik.

Ei av tusen myrer. Foto: Torbjørn.

Hundrevis av bekker og elver skal passeres - ikke alle lar seg sykle. Foto: Venche Jensen

Selv de som hadde det sykt travelt tok seg tid til å pleie utstyret underveis. Her: Vinnerlaget, Daniel Boberg Leirbakken og Kaj Helge Helgsen. Foto: Venche Jensen

Scandic Alta og Kari Flesvik gjorde alt for at vi skulle ha det bra i Alta.

Klikker du på denne lenken, finner du et radiointervju NRK Troms gjorde før start. Om motivasjon, forventninger. 

Denne lenken tar deg videre til en kort samtale Magnar og meg hadde et halvt døgn etter målgang.

Vekta ei uke etter målgang. Et djevelsk varsel?







torsdag 21. juli 2016

Grymt bra på Isälvsleden

En riktig svensk "høydare": Isälvsleden utenfor Umeå gir 60 kilometer kremsykling. Og en fin tur med robåt som bonus.



Sjekk en kort film fra turen ved å trykke her.

To robåter - en på hver side av Östersjöen - ligger klar for deg, slik at du slipper å svømme over. Du må ro over i båt 1, hekte båt 2 på når du er på andre siden, ro med begge tilbake, hekte av båt 2 der du startet, og ro siste tur over igjen. Etter tre kryssinger, er det båt også for dem som kommer etter deg. Det hele tar ca. ti minutter - fantastisk tilrettelegging.

Jeg valgte å starte i den vesle bygda Hällnäs. Da får du med deg hele indrefiléten av turen, og ca. 40 kilometer stiglede.
Jeg hadde med bare GoPro-kamera denne gang; bildekvaliteten er derfor deretter.

Isälvsleden er en vandrerute, som slynger seg gjennom et fantastisk landskap: Villmark skapt av innlandsisen for mange tusen år siden. Terrenget er åpen furuskog, på veldig ren bunn. Du sykler på kremstier i godt bevart naturreservat, mellom og oppå sanddyner og raviner. 
Det er kort og godt smellvakkert!
Les mer om leden ved å trykke her.
Ruten er greit merket, men merkene er noe gamle og du sykler raskt forbi om du ikke er våken i stideler.

Villmark så langt øyet rekker.

 Enormt fine stier hele veien - knapt stein og røtter (jo, jeg hadde glemt hjelmen...)

Hva mer kan man ønske seg...

De siste kilometerne før robåtene sykler du på sandrygger med vann på hver side. Helt spesielt!
(trykker du på bildene, får du veldig mye bedre gjengivelse)

Jeg brukte turen som langtur før årets Offroad Finnmark, og syklet derfor de ca. 2,5 milene etter asfalt tilbake til Hällnäs etter at jeg kom frem til endepunktet i Åmsele. En helt grei avslutning. Men det er mulig å ta både buss og tog, og siden jeg møtte syklister bare i mot meg, virker det som at det er vanligst å starte den veien.
De siste kilometerne, fra grusveien sør for Abbortjern, er stien noe mindre - men helt ok. Jeg hadde valgt den, også om jeg skulle syklet på nytt, men det er tydelig at mange velger å bruke grusveien på vestsiden på dette strekket.

Er du i Umeå og vil vite mer om terrengsykling i området? Jeg fant masse informasjon på denne bloggen, blant annet en fin samleoversikt som viste alternativer. 






torsdag 14. juli 2016

Vilt, vakkert og rått

Det er dette de kaller "villmarkens indrefilét". Om tre uker står vi på startstreken - lagkamerat Magnar Slåtto og meg - i Offroad Finnmark. Et helt rått terrengsykkel-eventyr.


I dag fikk vi presentert den 300 kilometer lange løypa. I år, mere villmark enn noengang før. Sammenlign det med å sykle fra Tromsø til Harstad - i grøfta. Et døgn på setet venter oss. Kanskje halvannen time hvile. Til sammen.
Et døgn på gel, barer, sår i ræva, mygg som jager, punkteringer, muskelkramper - og sikkert en del lidelser som jeg fortsatt ikke kjenner.

Noen hevder galskap - jeg har aldri vært mer motivert. 
For mer enn noe annet blir dette et døgn med eventyr, naturopplevelser, sykkelglede, en kropp som fungerer og utstyr som tar oss dit vi skal. Men aller mest: kameratskap og lagarbeid.
Med oss har vi super-handy-fixer-alt-mann, Pål Moe, som handler, støtte og sikkert også trøst.
Og vi har et helt støtteapparat bak, mer om dem lenger ned.

Landets beste ski- og sykkelbutikk. Ferdig snakka! Tromsø Ski og sykkel, her representert med Pål Kristiansen.
Her er verktøyet til turen; den meget veldreide Trek Fuel EX 9.8.

Vi har et eneste mål for rittet, vi kaller det et sikkerhetsmål: Vi skal være like gode venner når vi kommer til mål, som da vi startet.
De raskeste stresser igjennom på ca. 19 timer. Vi skal ha en fin opplevelse, og sikter oss inn på rundt et døgn. Det blir ikke tid til å fiske eller plukke multer, men det skal bli tid til å nyte turen.

Også forarbeidet gir store opplevelser: Veien er virkelig målet.

...mye godt selskap i treningsarbeidet - også landeveien funker for en som skal sitte et døgn på stien.

Vi er godt forberedt. Treningsgrunnlaget er solid, utstyret det beste, humøret på topp. Vi har fått med samarbeidspartnere som gjør oss sterk. Dere er unik, alle sammen. Tenk å bidra til at to lekne, voksne gutter skal få gjennomføre sin drøm og realisere sitt ego. Uten dere hadde vi sittet fast i sofaen.

Så takk til:
Tromsø Ski og Sykkel: Unik! Hele lekekassen min har signaturen herfra - sommer som vinter. Selvsagt ikke uten grunn. I Finnmark sykler vi på Trek Fuel EX 9.8. Den beste og mest allsidige stisykkel jeg noen gang har hatt - og helt perfekt for dette oppdraget. Kjapp, robust, trygg - og vakker.

Catlike hjelm: Har ikke bare de tøffeste hjelmene, men også de som sitter mest behagelig på hodet. Catlike har alltid vært min favoritt - et slikt vennskap gjør turen over Finnmarksvidda trygg. Og vi vet - av erfaring - at den fungerer også når stoppen blir mer brå enn man ønsker.

Eide Handel: Uten mat og drikke duger selv ikke to herrer. Kjøpmannen i Eidkjosen har et landhandleri som moser alle. Byens beste ferskvaredisk, og lager egne signatur-retter som vekker begeistring. Eide Handel holder oss mette og sikrer energien. God mat gir også godt humør!

Easymeeting setter oss i kontakt. Med mange. Prøv deres unike løsning for videokonferanse, og du vil bli akkurat like begeistret som oss.

Scandic Hotell Alta som sørger for at komforten er helt på topp, både døgnet før vi starter og døgnet etter vidda. Man skal aldri undervurdere god omsorg.

JM Hansen: En bauta i nord. Hva er vel ikke mer naturlig enn at det er de som viser oss vei. Med hver vår Garmin Edge 1000 på styret kan vi ikke ta feil: Superpresis GPS og ekstremt letthåndtert.

Fagtrykk Idé: Med hovedbase i Alta vet de akkurat hva vi skal kjempe oss igjennom. De vet også hva som skal til for et bra resultat: God planlegging og solid gjennomføring.

Solid utvikling vet alt om hva som skal til for at et lag skal fungere. Gjennomføringen er avgjørende - men forarbeidet krever mest.

Våre to viktigste samarbeidspartnere er likevel disse:

Grete og Lena

Her kan du lese mer om Offroad Finnmark.
Følg oss også på Facebook, der vi vil oppdatere både før, underveis - og mest interessant for noen: Selvsagt noen historier også etterpå.

søndag 24. april 2016

Lykkelig liten på Senja

Det er lett å fortape seg i Senja - og tett på mektige kulisser blir man lykkelig liten.

Grete setter standarden ned en silkemyk bowl.

Miksen rett opp fra bilen, bombesikre snøforhold, så godt som urørt bratthet i alle grader  - og kulisser som slår deg i bakken er en uslåelig kombo. Senja bød seg også denne helga frem fra sitt aller vakreste. Perfekt for en kjærestetur.

Bitteliten (ser du skiløperen?) #senjamagi
(trykk på et av bildene, og du får alle i en karusell i veldig mye bedre kvalitet)

Fett på toppene

Opp og si god-morgen-Norge

Smellvakkert hele veien

Grete setter ei digg linje

Summit2sea







mandag 18. april 2016

#senjamagi

Senja er ikke bare verdens vakreste øy; på sitt aller beste byr hun også på skiopplevelser i verdensklasse. Perfekt for vår guttetur. Vi gjorde Stormoa og Store Hesten.

Trangt om plassen på Stormoa

Senja er en kombinasjon av alt man ønsker seg: Fantastiske fjell, ski in - ski out med null anmarsj: kjøreopplevelsen starter på toppen og slutter når du treffer bilhjulet. Spektakulære kulisser gjør øyet vått hele veien. Og nesten best av alt: Senja har beholdt sin magi - fortsatt ligger den litt for langt unna allfartsvei til at fjellene blir nedkjørt. Vi var, uten grytidlig start, først opp begge dager.
Når man på toppen av alt får bombesikker snø og strøkne kjøreforhold, kan lykken knapt toppes.

Lørdag hadde vi pekt oss ut Stormoa, Senjas nest høyeste fjell på 973 moh. Fjellet er greit om sommeren, men kan by på utfordringer i vintersesongen. Den har lenge vært en personlig, våt drøm; både ryggen opp, den skarpe toppen og ikke minst den store 35 grader-pluss-flanken på baksiden.
(teksten fortsetter under bildene)

Om du liker å bare se bilder, klikk på et - og du får en bildekarusell med bilder som dessuten er i betydelig høyere kvalitet.

Trond støter mot toppen

Fortropp fra Straumsbukta: Thorleif og Trond setter Kvaløya-sporet

Ski av også sekk før de siste meterne

Lunsjhylle i verdensklasse

Godt selskap på toppen: ørna luktet at sekken var lastet med Eidepølsa, og siklet lenge på 10-15 meters avstand.



Prima skikjøring i jevn bakke: Si (nesten) hva du vil om dem, men teliser er bra fotomotiver

Stormoa og Litjemoa - og gjengen

Fin rygg

Bonusen for å kjøre ned den vanvittig fine flanken på baksiden av Stormoa, til Nedre Hestvannet, er drøyt 500 meter med skinning opp igjen - og til slutt urørt tørrsnø i perfekt vinkel med startpunkt Krokelvtinden.

Fredagens kongekrabber ble av av kokken Trond toppet med indrefilet lørdag. Guttetur i rute.

Søndag var vi ladet for tur til Store Hesten. Skifjell fra topp til fjære - 870 høydemeter nesten sammenhengende kjøring. Et fjell der man kan velge helt trygg rute hele veien opp og ned - men også en rekke varianter fra bratt til halsbrekkende bratt.
Og fra den ikke alt for romslige toppen har man noe av den fineste utsikten det er mulig å tenke seg. 
Med vindstille lå derfor alt til rette for lang lunsj og nygrilla Eidepølsa. For gutter på tur gjør slike enkle opplevelser lykken fullendt. Valget hjem gikk via et par av de brattere flankene mot vest: et godt valg. Her var snøen tørr og urørt.

Utsikten er spektakulær fra du trår ut av bilen ved Svarthola

Små dotter av skyer gjorde maleriet og kulissene bare enda mer spektakulær

#senjamagi dag 2: bedre utsikt får man knapt.

Eidepølsa hører med til alle store anledninger

Små skiløpere, langt der nede

Trond drar ut fra toppen

...og tester solskredsnøen

En perfekt guttetur har også en slutt

...men gulldassen var stengt