søndag 24. april 2016

Lykkelig liten på Senja

Det er lett å fortape seg i Senja - og tett på mektige kulisser blir man lykkelig liten.

Grete setter standarden ned en silkemyk bowl.

Miksen rett opp fra bilen, bombesikre snøforhold, så godt som urørt bratthet i alle grader  - og kulisser som slår deg i bakken er en uslåelig kombo. Senja bød seg også denne helga frem fra sitt aller vakreste. Perfekt for en kjærestetur.

Bitteliten #senjamagi
(trykk på et av bildene, og du får alle i en karusell i veldig mye bedre kvalitet)

Fett på toppene

Opp og si god-morgen-Norge

Smellvakkert hele veien

Grete setter ei digg linje

Summit2sea







mandag 18. april 2016

#senjamagi

Senja er ikke bare verdens vakreste øy; på sitt aller beste byr hun også på skiopplevelser i verdensklasse. Perfekt for vår guttetur. Vi gjorde Stormoa og Store Hesten.

Trangt om plassen på Stormoa

Senja er en kombinasjon av alt man ønsker seg: Fantastiske fjell, ski in - ski out med null anmarsj: kjøreopplevelsen starter på toppen og slutter når du treffer bilhjulet. Spektakulære kulisser gjør øyet vått hele veien. Og nesten best av alt: Senja har beholdt sin magi - fortsatt ligger den litt for langt unna allfartsvei til at fjellene blir nedkjørt. Vi var, uten grytidlig start, først opp begge dager.
Når man på toppen av alt får bombesikker snø og strøkne kjøreforhold, kan lykken knapt toppes.

Lørdag hadde vi pekt oss ut Stormoa, Senjas nest høyeste fjell på 973 moh. Fjellet er greit om sommeren, men kan by på utfordringer i vintersesongen. Den har lenge vært en personlig, våt drøm; både ryggen opp, den skarpe toppen og ikke minst den store 35 grader-pluss-flanken på baksiden.
(teksten fortsetter under bildene)

Om du liker å bare se bilder, klikk på et - og du får en bildekarusell med bilder som dessuten er i betydelig høyere kvalitet.

Trond støter mot toppen

Fortropp fra Straumsbukta: Thorleif og Trond setter Kvaløya-sporet

Ski av også sekk før de siste meterne

Lunsjhylle i verdensklasse

Godt selskap på toppen: ørna luktet at sekken var lastet med Eidepølsa, og siklet lenge på 10-15 meters avstand.



Prima skikjøring i jevn bakke: Si (nesten) hva du vil om dem, men teliser er bra fotomotiver

Stormoa og Litjemoa - og gjengen

Fin rygg

Bonusen for å kjøre ned den vanvittig fine flanken på baksiden av Stormoa, til Nedre Hestvannet, er drøyt 500 meter med skinning opp igjen - og til slutt urørt tørrsnø i perfekt vinkel med startpunkt Krokelvtinden.

Fredagens kongekrabber ble av av kokken Trond toppet med indrefilet lørdag. Guttetur i rute.

Søndag var vi ladet for tur til Store Hesten. Skifjell fra topp til fjære - 870 høydemeter nesten sammenhengende kjøring. Et fjell der man kan velge helt trygg rute hele veien opp og ned - men også en rekke varianter fra bratt til halsbrekkende bratt.
Og fra den ikke alt for romslige toppen har man noe av den fineste utsikten det er mulig å tenke seg. 
Med vindstille lå derfor alt til rette for lang lunsj og nygrilla Eidepølsa. For gutter på tur gjør slike enkle opplevelser lykken fullendt. Valget hjem gikk via et par av de brattere flankene mot vest: et godt valg. Her var snøen tørr og urørt.

Utsikten er spektakulær fra du trår ut av bilen ved Svarthola

Små dotter av skyer gjorde maleriet og kulissene bare enda mer spektakulær

#senjamagi dag 2: bedre utsikt får man knapt.

Eidepølsa hører med til alle store anledninger

Små skiløpere, langt der nede

Trond drar ut fra toppen

...og tester solskredsnøen

En perfekt guttetur har også en slutt

...men gulldassen var stengt










tirsdag 29. desember 2015

Ekte helårsbadere

Det startet med et januar-bad som skulle være en engangsgreie, men ble årets heftigste moro. I dag ble Grete og Sigve (9) ekte helsårsbadere, da de gjorde sin 12. måned på rad med havbad.

Årets siste bad ble gjort til en himmel i brann, i minus sju grader ved Håkøybrua.

Minst én gang hver måned i 2015 har de kastet seg i havet.
Å være helsårbader i Nord-Norge er ikke for pyser. Vannet holder i vintermånedene beskjedne 4-6 grader. Og hvite strender inviterer ikke alltid til den store kosen. Men tro ikke at det er vannet som kjøler mest; ofte har det vært mange ganger så surt å komme på land. Og årets aller kaldeste bad: På Senja i juni. Bare unntaksvis byr den nordnorske sommeren på badetemperaturer som passerer 12-14 grader.

Mission completed

Det har vært noen få, enkle regler: Ingen bad godkjennes uten at skuldrene er under vann, og bare i sommermånedene mai-september får man ha hodet under vann. Sikkerhetsmaginen har vært stor; langt unna marabakke og brådypt. På land har det alltid ventet varm drikke og mengder med klær å balle seg inn i.
Det hevdes at isbading holder en frisk. Grete og Sigve har i alle fall ikke vært mer sjuk dette året, og ingen av badene har gitt så mye som en sår hals. Det hevdes også at hjernen utløser signalstoffer under isbading som gir lykkefølelse.  Som vitne velger jeg å tro på det.
Og om det var verdt det? I følge både 9-åringen og Grete er det ingen tvil: Et rungende ja! Å sette seg noen mål litt utenom det vanlige, men som også er innenfor, gir enorm gevinst når de fullføres. Man må stålsette seg, vise viljestyrke og ta kontroll. Det gir dessuten enorm mestringsfølelse og minner for livet.
Ekstremt tette bånd mellom mor og sønn har også blitt enda sterkere.

Det begynte på en skikkelig blå dag, 3. januar, på Håkøya.

...fortsatte i sur nordvestkuling i Blåmannsvika i februar

Mars var iskald på Senja - det var badinga også...

April i Skulsfjord, og håp om varmere strender

Telttur og kveldsbad 1. mai på Brensholmen

Juni på yttersida av Senja - i følge helsårbaderne årets kaldeste i vannet

Knapt noe slår nordnorsk sommer. På slaget midnatt 10. juli på "Lille Hawaii" mot Tromvika

I august var det blitt såpass levelig i vannet, at også fotografen ble med under.

Grøtfjord er et bade-eldorado - også i september

I oktober jaktet vi nordlyset; i Ersfjorden eksploderte det. Foto: Bjørnar G. Hansen.

November, og tilbake på Håkøya i den blå timen.





















mandag 28. desember 2015

Magisk, men haien biter fortsatt

For en magisk dag i fjellet! Fjærlett pudder i mengder og et lys som bare mørektiden kan varte opp med. Men vær våken: Det er ikke mer snø enn at du fort smeller i en stein. Det svir fort mer enn bare i stoltheten.

Ingen trengsel, men det var jevn kø til Buren i dag. Plenty av muligheter til å finne sin egen linje.

Polare lavtrykk har stått i kø de siste dagene, og fylt opp lekekassen med godsaker. I dag var det bonustid, og bare å velte seg rundt. Da er det fort gjort å la seg friste, og om du er uheldig gå på en smell som svir.
Vi kom oss unna med bare småbitt i dag; holdt oss i formasjoner der vi vet at det både ligger mye snø og er lite stein. Men viktigst av alt: det er fortsatt greit å kjøre med håndbrekket noe på.
Snøprofilen 700 moh var fin, og lover godt for de neste dagene. Ingen markerte svake lag, brudd kom ved slag 16. Resten finner du på regobs om ikke lenge.

Snart klar for sesongbeste: Thorleif, Jon og bloggeren


video
En liten filmsnutt som viser finfin snødybde. Ristinga mot underlaget viser at moder jord er ganske nært.




mandag 23. november 2015

Sesong for hakk i hode og ski

Var du blant de mange som lot deg begeistre av helgas mange pudderbilder fra lokale fjell? La deg gjerne inspirere, men prøv å unngå stygge hakk i hode og ski.

Turen opp er alltid en god anledning til å sondere ei god linje hjem.
(trykker du på bildene, får du dem i bedre kvalitet)

Mørketid: Start tidlig, så får du det beste lyset når du skal hjem.

Skisesongen tok skikkelig fyr i helga. Selv var jeg i skinnflatt lys og tett snødrev på Kvaløya lørdag - og fikk suverent betalt tilbake på Fagerfjellet søndag. Strålende pudder, og årets siste solstråler. Bedre kan det ikke bli.

Skinnflatt lys på Kvaløya lørdag.

Vær likevel klar over at det fortsatt er lite snø i fjellet. Og skjult under godsakene ligger det stein. Den er ikke alltid så lett å oppdage. Veldig mange steder er det fortsatt botnløst; det skal lite til før du får kontakt med moder jord.
Jeg møtte i helga dem som tårevåt telte store sår langt inni kjærna på nyskiene - og dem som synes noen nye sår var verdt det. Nesten alt kan reparares.
Verre er det med skallen. Det svir å dundre den - eller en annen kroppsdel - i en stein. Og det er fort gjort om man kjører over en stein, mister balansen og i verste fall bråstopper i noe som ikke er mykt.

Derfor er det tre ting som gjelder nå:
- Bruk hjelm! Det gjelder forsåvidt hele vinteren, men før snødybden har lagt seg bør man oppfatte det som et hjelmpåbud. Blåmerke i hofta er til å leve med - hakk i skallen kan være krise.
- Bruk gammelt utstyr, om du har. Dersom ikke målet med turen er å finne seg argumenter for at du må få kjøpe nytt. Riper får du nå, uansett - nesten garantert.
- Hold farta nede. Det er ikke alltid lett når flere måneder innesperret lengsel skal ut, men det lar seg gjøre. Ligg også unna små kuler - som fort kan være et pudret stein. Sikt deg ut linja der du tror det ligger mest snø (eller minst steinur), mens du går opp.

Det er vanskelig å holde seg unna på sånne dager.

...vi valgte oss et nokså steinfritt fjell, men også Fagerfjellet byr på sine skjulte farer.

Å velge seg et fjell som ikke preges av storsteinete bunn, er heller ikke dumt. Det finnes mange slike.
Til sist: Lite snø er som de fleste vet ikke det samme som liten skredfare. I helgen buldret det godt i mange lokale fjell, og vårt følge var vitne til at hele fjellsiden på et nabofjell var borte.

God tur - nyt hver eneste sving. Det kommer mange slike dager som den vi hadde søndag.













mandag 9. november 2015

Turbok for Senja og Midt-Troms

Denne uka startet sommeren 2016. Turbok for Senja og Midt-Troms er 1,3 kilo turglede; 360 sider krydret med 130 turer i ni kommuner, tre nasjonalparker, over 400 bilder, herlige anekdoter og kart for hver eneste tur. Det har vært en ære å få beskrive et så flott og rikt turområde.


Boka er i sin form i nær familie med Turboka - 150 små og store turer rundt Tromsø, som ble gitt ut i 2013. Turbok for Senja og Midt-Troms beskriver dagsturer til fots i sommersesongen - turer som ikke krever hjelpemiddel. Den har en lavterskel tilnærming, men inspirerer også til skarpere utfordringer.
Knyttet opp mot turene finner du også små anekdoter. Om nå- og datid. Dramatikk og morsomheter. 

Til hver kommune er det små artikler, om alt fra sola som klokke, til bruk av kart og kompass og tips om hvordan ta et enda bedre turbilde. Også i bokas bakerste del, finner du egne historier - samt en egen kartdel. 

Over 400 fantastiske bildet, som inspirerer

Senja har, naturligvis, en sentral plass. Av de ni kommunene som beskrives, er fire på Senja. Omlag halvparten av turene er derfor fra denne, verdens vakreste øy. Senja er magi! Perlene ligger tett, enten du finner vei i Tranøy, Torsken, Berg eller Lenvik. Fra øverste Breidtinden, til kritthvite strender i lavlandet. Variasjonen er enorm: Senja kalles, med rette, et Norge i miniatyr. Og har en tur for alle.





Boka åpner også øynene for alt det fantastiske turterrenget som finnes på fastlandet i Midt-Troms. Som turområde, for mange mye kjent for sine lange turer i DNT sitt velholdte hyttenett. Dagsturene er ikke like kjent. De fortjener økt oppmerksomhet, enten de heter Sultinden i Lenvik, Strømsørstien i Bardu, Sollitinden i Målselv, Dyrøya på langs eller mektige Steinora i Sørreisa. For ikke å snakke om heftige Tamokdalen og Litjegrotta i Balsfjord.







Boka er gitt ut av Midt-Troms friluftsråd, og er et perfekt punktum på Friluftslivets år 2015. Den skal vise vei, men mest av alt inspirere til å komme ut og kanskje prøve noen helt nye turmål. Det er også et mål å styrke respekten for den flotte naturen vi har, og for alle enkeltpersoner som gjennom frivillig arbeid legger til rette for mulighetene.

Denne boka er blitt til takket være over 100 bidragsytere. Den er et stort dugnadsprosjekt. Jens Kristian Nilsen har, som i Tromsø-boka, vært fotoredaktør. Han har også denne gang tatt flyfoto som kan ta pusten fra alle. På disse har vi tegnet ruter og satt på stedsnavn.
Madeleine Hanssen (sjekk bloggen turtryne.com), Sissel Landset og Hans Peder Pedersen har øst av både sine fantastiske bilder, men også sin ekstreme lokale kunnskap. Sammen har vi fem vært redaksjonen i to år - bak boka ligger i sum flere tusen timer frivillig innsats.
Og med på laget har vi hatt hobbyfotografer og kjentfolk i alle kommunene. Uten disse hadde ikke boka blitt til, ganske enkelt. De fortjener alle en stor, stor takk.